2009-08-17

Øyafestivalen '09

Betraktninger fra Norges beste musikkfestival.


Tirsdag
Oppvarmingsdagen ble sparket i gang på Eldorado kino. Fikk med meg en elektronisk hardcoreduo (Next Life) da de akkompagnerte en absurd stumfilm som omhandlet skorpioner, mystiske menn på en øy, klining i opptørkete sølepytter og suging av statuer - uten en åpenbar sammenheng forøvrig. Absurd med stor A. Etter en falafel gikk turen videre bort til Herr Nilsen hvor Shuffle Service fikk meg til å innse at blues kan være fantastisk og El Cuero leverte en seig og mørk affære i det lille publokalet.

Onsdag
Hadde forhåpninger med styrkegrad medium til Jaga Jazzists plan om å spille hele sin kommende plate på festivalen. Det virket litt.. pompøst. Dem om det, da. Det funket, men skulle gjerne hørt hele platen på forhånd. De spilte Oslo Skyline til slutt, passende nok. Jeg ble lovet en ståpelsgaranti før Bon Iver kom ut på scenen. Garantien innfridde. Respekten jeg har for Bon Iver skyldes evnen hans til å utnytte stillheten. Han forhaster ikke. Det går forsiktig og elegant. What might have been lost. Onsdagens høydepunkt!

Videre til småfunky Vampire Weekend som ble en glidende overgang fra den emosjonelle stemningen på Enga-scenen. Vampire Weekend kan fort framstå som streit og overdrevent pitchforkaktig, men hei!, musikken sniker seg jo inn etterhvert. Mer og mer. Treffer et punkt. Det rette punktet. Som Band of Horses ikke helt traff senere. Kom igjen, fornyelse hester! Dette hørtes jo dønn likt ut som det gjorde for et år siden på Folken i Stavanger. Nok sagt.

Ulvers først konsert på 15 år ble overværet med et litt for stort beger popcorn. Popcornet ble altså for mye, musikken var akkurat passe variert. Jeg kom litt for sent til å rekke hele Mewkonserten, men det jeg hørte sendte meg inn i drømmeland. Videoene som rant i bakgrunnen var veldig effektfulle. Rotter og kaniner som fløy forbi stjerner osv. Koselig.

Torsdag
Fjorden Baby! var en rar opplevelse i den grad at jeg ikke husker et kvekk fra konserten. Mulig det var den bedøvende koffeineffekten fra dagens første kaffe som gjorde utslaget, men jeg skal ikke si meg 100% sikker. Huntsville var meget bra. Beveget seg som vanlig inn i en mystisk transe og tok det derfra. Og det holder. Det holder lenge. Ungdomskulen var et morsomt band å se på, men som dermed ikke ble husket særlig mye for musikken. Har lagt merke til en del av de artistene på Øya, noen av dem kunne med fordel begynne å vurdere hvor viktig et image faktisk er. Videre! Wilco hadde jeg et ganske anonymt forhold til på forhånd, men forsto fort at dette var et samspilt og teknisk dyktig band som fortjener den respekten de har opparbeidet seg. Respekt!

Videre! Økologisk taco! Seun Kuti og resten av den afrikanske besetningen var en fryd å høre på. Hyper-rytmisk jazz, funk og masse eksotiske godsaker i en herlig forening. Afrobeat, med andre ord. Det eneste problemet som oppsto var at overgangen mellom frenetisk musikk fra Nigeria ikke fungerte tilfredsstillende over til Beach-Boys-i-slow-motion-Grizzlybjørnene. Ikke et vondt ord om dem, men jeg var kommet meg inn i et afrikansk modus. Etter en del fram og tilbake falt endelig valget på Fever Ray som skulle runde av kvelden. Jeg elsker følelsen av å ikke vite noe som helst om en artist før en konsert. Mystiske kostymer fra skogen og grønne laserstråler mellom et sultent publikum og en mørk himmel. Hele opplevelsen minnet meg om å være nede i en dyp grotte hos en underlig sekt.

Fredag
Johnossi utartet seg noenlunde som Fjorden Baby! gjorde dagen i forveien. Dagens første konsert på Øya er tydeligvis alltid et svensk eller norsk rockeband. Vokalisten var inne på noe veldig vesentlig da han begynte å prate om en bedøvet sinnsstemning som oppstår tidlig på dagen; mest sannsynligvis inspirert av synet av den sløve forsamlingen foran scenen. Kaffe og bedøvelse. Evt. øl og bedøvelse. Sånn starter tralten på festivalområdet. Det trengs oppvarming før vi kommer skikkelig i gang. Og når vi først kommer i gang klarer vi ikke stå stille. Da sniker rastløsheten seg fra tærne og opp til hodet. Ingenting står stille. Det minner meg i grunnen om Magnetic Man, Skream og Benga som var perfekt dansbart utpå kvelden, men nå hopper jeg her. Dette må jo gå kronologisk. KORK leverte den eneste passende sittekonserten på festivalen og kom mer til sin rett uten Lars Horntveth som mannen i sentrum fra fjoråret. Jeg hadde aldri hørt om dette prosjektet som Philip Glass sto bak, men komposisjonene fikk tankene til å fly mot både Disney og Tim Burton på det mest lekne.

Ikke vær lodden, ta en tur på Odden! Det er ikke som du tror. De levende lydene fra strandhuset er en annen enn fra det fysiske formatet. Beach House, ja. På plate funker det ikke helt, men på Odden, der funket det. Det låt som om múm skulle tatt seg en bedagelig tur til Hawaii. Dempede og fininnstilte rytmer i en kjølig skygge i solsteiken. Denne konserten kunne bare vart og vart. Men nei. Videre! Gang Gang Dance var forbausende nok et av de bandene som både Roskilde og Øyafestivalen hadde booket denne sommeren. Gang Gang Dance bør du ikke engang våge deg på i den tro at de skal sette en behagelig atmosfære som svever lydig rundt i bakgrunnen og er der for deg kun når det passer deg. Nei. Her er det lytteplikt.

Etter at lytteplikten var unnagjort var det bare å stille seg i køen for å få et Kvelertak. Sinte karer fra Stavanger som definitivt ikke har valgt et misvisende bandnavn. Videre! Etter en morsom aerobicsession med Datarock og en kald konsertopplevelse med Enslaved bar turen opp til teltet for nødproviant og søvn foran morgendagens regndans. Imens slet jeg med en voksende og tyngende samvittighet over at jeg ikke befant meg på vei til Funhouse for å se fantastiske og overkvalifiserte-for-Øyanatt-programmet-Wooden Shjips. Jeg skal trøste meg med min kopi av "Vol. 1" og bare håpe på at sjansen vil by seg igjen om ikke så altfor lenge.

Lørdag
bob hund. Hva var det jeg sa? Et norsk eller svensk rockeband starter alltid dagen på Øya. Ja, jeg har ikke noe i mot det altså, men jeg bare begynner å se en viss tendens her. Jeg pratet med noen etterpå som mente bob hund hadde fortjent et av de mer publikumsvennlige tidspunktene utpå kvelden. Jeg kan si meg enig i den ytringen, men de slapp i hvert fall konkurranse fra de andre scenene med dette tidpsunktet. Pluss i margen for bob hund er at de både har et tydelig image, men som ikke lar det stå i veien for det musikalske. Nordisk indierock (eller europeisk for den saks skyld) virker aldri helt overbevisende på meg, men bob hund har noe å gi, har noe å komme med. Bør tydeligvis sjekkes ut på plate.

Regn. Regn. Og mer regn. Et tørt sted å være da var jo selvfølgelig under taket på Oddenscenen, men bare synd at programmet her ikke virket like lovende som de tre første dagene (men så hadde jeg heller ikke oppdaget The Big Pink på dette tidspunktet). Nils Bech hadde en plagsom stemme som dessverre fortsatt sirkulerer rundt i hjernen min. Konserten var todelt. Det var det som skjedde på den venstre siden av scenen og det som skjedde på den høyre. På den venstre siden hadde du to dyktige musikere som virket totalt inspirert og gav alt de hadde å gi, særlig mannen på saksofon. På den høyre siden derimot hadde du en fyr som var altfor opptatt av sær performanceaktig dansing og dessuten meningsløs svadalyrikk. Synd. Jeg skulle likt å hørt saksofonisten i andre omgivelser. (Notért bak øret.)

Farmers Market var vel den eneste konserten denne dagen hvor regnet ikke spilte en stor rolle. (Det er som de sier i militæret (når det regner): "Det regner ikke.") Farmers Market var et hurtigtog av en samspilt balkan-jazz-besetning og gav meg det største smilet for dagen. Videre! Etter dette visste jeg ærlig talt ikke hva som kom. Tok fram festivalmagasinet og leste om The Big Pink. Jeg husker blikket veldig kjapt sveipte over My Bloody Valentine som en av referansene og da var det åpenbart gjort. Trengte ikke lese mer. Jeg hørte bare vagt at konserten var i gang der borte og begynte å småløpe, men kunne ikke helt sette i en spurt pga. det fuktige underlaget. Nydelig shoegaze. Tankene gikk rett til fjorårets opplevelse med A Place to Bury Strangers foran den samme scenen. Kan i grunnen ikke oppgi noen åpenbare forskjeller mellom dem, eneste måtte være at The Big Pink hintet en aning mer over mot Jesus and Mary Chain.

Crystal Castles ble en hypnotisk opplevelse og en finfin dans i regnet. Slet kraftig mellom å velge enten Beirut eller Årabrot senere på kvelden, men ble rådet til å velge utenlandsk av flere av de jeg pratet med. Beirut var bare greit nok, spør du meg, men så var kanskje også standarden lagt kraftig høyt etter to magiske opplevelser med Farmers Market og The Big Pink tidligere på dagen. Regnet stoppet opp ca en halvtime rundt da Röyksopp dukket opp på Engascenen. Jeg var stort sett bare fornøyd med at de spilte "Röyksopp's Night Out", som fortsatt er nødt å være det beste de har produsert. Ellers ble det for mange cheesy vokaleffekter og lettvint electropop. Jeg liker å tenke tilbake på tiden da de brakte ånden fra clubmiljøet i Tromsø inn i uttrykket sitt, nå føles hele opplegget veldig rettet mot hitlistene. Jeg skjønner fristelsen selvfølgelig, men jeg tviler på at de to siste platene kan ha solgt mer enn den første.

Så trasket vi ut i mørket mens vi prøvde å unngå de største sølepyttene.

Konklusjoner; av ymse slag
- Ikke kjøp for mye popcorn; medium holder lenge
- Dans hvis du ikke er i humør for noe annet; det blir mer gøy for både deg og de som står rundt deg
- Ikke planlegg for mye; det er fint med overraskelser
- Rett dådyrblikket mot de i kaffeteltet når det regner som mest; da klipper de mange klipp i klippekortet
- Og ja; anbefal musikk til vennene dine!

Sees neste år.

Snap!
(Tilbake til virkeligheten.)

No comments:

Post a Comment